Endelig har jeg lest min første bok av Øystein Lønn. Dette var hans nittende bok. Lesningen gjorde meg kjempeglad. Jeg liker den sakte fortellermåten med nøye betraktninger og enkle handlinger. Litteraturkritikeren Margunn Vikingstad, som arbeider som litteraturkritiker i Morgenbladet, sammenligner Lønns skrivemåte i Berners datter med Karen Blixen. Jeg finner det naturlig å sammenligne med Jon Fosse – to forfattere det ikke er så verst å bli sammenlignet med! Mitt personlige terningkast er 6 for denne romanen.

Øystein Lønn har lagt fortellingen til et kystmiljø på 1800-tallet. Leseren blir med da tre einstøinger, bosatt på en liten øy ved Sørlandskysten, bestemmer seg for å seile over havet til København. Det gjelder å få solgt noen gullfigurer funnet under dykking etter skjell, men bak dette målet åpenbarer det seg etter hvert den egentlige grunnen til reisen: Berners datter som en gang var gift med en av karene …

«Lønn har skrellet vekk alle unødigheter», sier Maja Troberg Djuve i Dagbladet. Jeg er enig med henne. Det som har blitt tilbake, er poetiske setninger om å leve med det som havet har å gi, om ensomhet og den uendelige lengselen etter noen man kan føle seg hjemme hos.

Etter min syn må man lese boka nesten som en diktsamling. Man må stoppe etter noen sider, man må kanskje gjenta noen setninger ved å lese dem høyt. Her kommer en av mine favorittpassasjer der kona til Reite (en av kompisene til Berner på den lille øya) blir introdusert:

Han pustet ut og berørte håret hennes.
«Hun vil bestemme hva du bør ha på deg. Hvilke bukser. Sko. Skjortens farge. Om håret bør klippes, og om du skal spise torsk, sei eller hummer til middag. Hun vil bestemme om du skal sanke kamskjell eller være fattig.»
Hun så lattermild på Reite.
«Det er helt riktig», sa hun. «Om mulig ville jeg bestemme stjernenes sig over himmelen, månens faser, vinterens lengde, sjøens farge og når solen skal varme. Jeg vil bestemme hvem som bør få barn med hvem. Og hvem som bør det la være. Alt ville bli mye enklere og bedre da.»
(s. 19)

Dette har andre skrevet om boka

Tro det eller ei så har jeg ikke funnet en eneste anmeldelse av boka av noen bokbloggere, og jeg har bare funnet fem vurderinger på bokelskere.no. Da fikk boka gjennomsnittlig terningkast 4,8. Det jeg har funnet er tre bokanmeldelser i Dagbladet, Morgenbladet og Aftenposten. De siste to er ikke tilgjengelige uten abonnement. Derfor siterer jeg her bare en stemme om Berners datter:

«Årets bok fra Lønn er lekende lett lest, men ikke like lett forstått. Det er enklere å peke på hvordan Lønn forteller, enn eksakt hva han sier med fortellingen.
Det er ikke så farlig – selve reisen gjennom boka er gleden. Fortellingen kan ligge å duve litt i leseren etter at permene er lukket. Så åpner kanskje alt seg. Eller noe. «Berners datter» er vakker skrivekunst om livskunst, om kvinner og menn, om verdien og vekten av kjærlighet, fellesskap og stille samvær.»
(Maja Troberg Djuve i Dagbladet, 28.04.2018)

Forlaget om boka

På en øy ved Sørlandskysten lever Peder Ross av å dykke etter skjell. I en storm har en baltisk skute forlist i det urene farvannet nær ved, og på havbunnen finner Ross en lerretspose med noen små, vakre figurer han tror kan ha verdi. Han allierer seg med nabo og venn Berner, en bereist og erfaren mann, som mener de bør seile til København for å finne en kjøper til figurene. En tredje nabo, Allert, blir med som rormann og navigatør i den lille åpne farkosten de krysser Skagerrak med. Seilasen er risikabel. Og da de når fram til Nyhavn, skal det vise seg at reisen også har et annet mål, langt viktigere enn penger og rikdom.

Berners datter er en fortelling om menneskelige relasjoner på en liten øy hvor alle kjenner hverandre, og liv leves etter faste mønstre. Likevel vil de valg man tar føre til utfordringer, og tilsynelatende ubetydelige tilfeldigheter gjøre at livet tar en annen retning. (Gyldendal)

Fakta

• Tittel: Berners datter
• Forfatter: Øystein Lønn (*1936 i Kristiansand)
• Forlag: Gyldendal
• Utgitt: 2018
• Status: Forfatterens 19. skjønnlitterære bok siden 1966
• Antall sider: 120
• Språkform: Bokmål
• Sjanger: Fortelling
• Kilde: Leseeksemplar (e-bok) fra forlaget
• Forfatterportrett: Morten Brun (lastet ned her)

Bygdefarsjagten var vent tilbake fra første Bergensstevne og hadde blant alle de andre varene med en tønne epler. Om det var en foræring fra kjøpmannen eller om onkel hadde kjøpt den epletønnen for å selge frukten på kramboden, har jeg glemt. Jeg minnes bare at de voksne tok de store deilige eplene opp av tønnen og la dem forsiktig på et hvitt laken som var bredt ut over gulvet på krambodloftet.

Nå var epler en sjelden frukt dernord i Vesterålen i min opvekst. Vi frydet oss ved synet av dem i julen – og fikk så vidt smake en bete. En og annen gang vanket der kanskje et helt eple til oss barn; men da tenkte vi altid på paradiset og alle de store epletrærne som hang dryssende fulle og ventet på oss oppe hos Gud.
Og nå var det kommet en hel tønne full med jagten og det var ikke jul. Hele loftet over kramboden fylte de med deilig duft og så vakre som de var å se på som de lå der gule og røde på det snøhvite laken mitt i solstrimen fra vinduet.

Men mer enn eplene lokket den tomme tønnen for den var fôret med aviser for øverst til nederst. Jeg så de var tettrykt og jeg gikk i mit fjortende år og var så forsluken etter noe å lese som bare en vitebegjærlig, fordrømt unge kan være det under oppveksten. Skoleboksamlinger eksisterte ikke dengang. Det var de få lærebøkene og postillen og salmeboken og bibelen vi hadde å stille suget med. Jeg lovet med meg selv at jeg skulle lese hvert ord som stod i de avisene tønnen var fôret med – hvert eneste ord.

Neste dags middagsøkt mens de andre sov, snek jeg meg til kramboden og pilte opp trappen til loftet. Duften av eplene svev mot meg, men det fanget ikke sinnet og vekket ingen lyst. Med ivrige fingre løsnet jeg papiret fra tønnen; avis var lagt utenpå avis, en-to-tre lag så det ble en veldig bunke jeg bar med meg til en tomkasse borte ved vinduet. En enkel trakk jeg ut av bunken, resten la jeg ned i kassen for å ha dem gjemt om noen skulle finne på å forgripe seg på min dyrbare skatt.

Og så satte jeg meg godt tilrette for å lese. Men alt jeg stirret og alt jeg anstrengte meg for å finne mening i det jeg så, jeg forstod ikke ett ord – avisen var trykt på et fremmed språk, jeg aldri hadde lært.
Skuffelser har jeg hatt mange av i de år som er gått av mitt jordliv; men ingen har rammet så hårdt. Jeg var så altfor sulten.

Gråtende la jeg avisen ned i kassen til de øvrige og tuslet vekk fra skatten som ikke var tilgjengelig for meg.
Meget har forandret seg siden da. Skolene er blit rikere på lærebøker og anskuelsesmidler. – Og så har vi fått skoleboksamlinger! Det går nesten ikke an å få sagt med ord for en lykke det er for en skole å ha en samling bøker å ta til, som en trygt kan dele ut til barn og ungdom, at de kan lese seg rik og glad og varm og finne sunn næring for det overmål av slukvoren vitegjærlighet som altid er tilstede under opvekstårene.

+++

Tidens Tegn, 6. juli 1925